Jeg har eksamen.
I "Den Litterære Hamsun". Det er i og for seg ikke så ille, jeg liker Hamsun, han er interessant, yndlingsforfatter kanskje til og med. Og jeg har heller ikke noe særlig i mot hjemmeeksamen som form. Men. Det er sommer og det er sol, og jeg vil mye heller være med mine kjære enn med andre livstrøtte Sophus Bugge-lesesalsmennesker. Jeg har ikke lyst til å sitte inne og skrive.
Men samtidig har jeg lyst til å skrive den beste Hamsun-oppgaven som noensinne er skrevet av en bachelorstudent på språkprogrammet med engelsk som studieretning. Det burde egentlig ikke bli så vanskelig i og med at jeg antageligvis er den første som gjør det.
Hva? Om jeg hadde noe mer på hjertet?
tirsdag, juni 09, 2009
tirsdag, mars 10, 2009
onsdag, januar 28, 2009
Jeg er visst ikke noe flink til å blogge
Det er av en eller annen grunn svært fristende å slette hele denne bloggen. Og den gamle. Og aldri blogge igjen. Når jeg ser på bloggpostene mine fra første året jeg hadde en blogg, så var det jo syyyyykt med aktivitet (Fra min side, i hvert fall:) )! Jeg kommer aldri til å finne tilbake til den bloggmotivasjonen igjen. Så hvorfor fortsetter jeg?
Kanskje fordi jeg har blitt vant til å ha dette stedet å lufte mine meninger og tanker (om de er enn så overfladiske). Jeg tviler på at jeg kunne gått lenge uten å starte opp en ny en, så hvorfor slette denne i utgangspunktet?
Gaah.
Samtidig syns jeg egentlig ikke jeg har skrevet et godt innlegg på over et år.
Oh, well. Uansett, kom på UKA! Her blir det fem feiende flotte barer med duggfrisk øl og masse konserter (av varierende kvalitet), og i tillegg en utrolig morsom revy som jeg så for første gang i går, og jeg lo og lo og lo til jeg gråt! Hele hurven anbefales på det sterkeste.
Kanskje fordi jeg har blitt vant til å ha dette stedet å lufte mine meninger og tanker (om de er enn så overfladiske). Jeg tviler på at jeg kunne gått lenge uten å starte opp en ny en, så hvorfor slette denne i utgangspunktet?
Gaah.
Samtidig syns jeg egentlig ikke jeg har skrevet et godt innlegg på over et år.
Oh, well. Uansett, kom på UKA! Her blir det fem feiende flotte barer med duggfrisk øl og masse konserter (av varierende kvalitet), og i tillegg en utrolig morsom revy som jeg så for første gang i går, og jeg lo og lo og lo til jeg gråt! Hele hurven anbefales på det sterkeste.
onsdag, januar 21, 2009
tirsdag, januar 06, 2009
mandag, desember 29, 2008
2008 HITS
1. Året jeg flyttet hjemmefra, men med tidenes mykeste overgang.
2. Året jeg oppdaget hverdagskjolen (hvem trenger bukser?)
3. Året jeg fikk drømmejobben.
4. Mitt første single år siden 2002 (bu).
5. Året jeg begynte på Blindern.
6. Mitt siste år som tenåring.
7. Året jeg både skulle flytte til London, Oslo, bli arkitekt, gi ut debutplate, bo i fjellet med sauer og skrive min første roman, men fant ut at jeg har litt for mange ambisjoner.
8. Året Kim Karlsen og jeg sa farvel.
9. Året jeg innså hvor ung og liten jeg egentlig er.
10. Året jeg var russ.
11. Året vi feiret Wergeland.
12. Året rakketter ble forbudt.
13. Mitt første år uten nyttårsaftenplaner.
14. Året jeg jobbet hardest.
15. Året jeg var mest misfornøyd med resultatet.
16. Året jeg fikk enda flere gode venner.
17. Året jeg lærte at jeg snorker når jeg har drukket mye.
18. Året jeg drakk for mye.
19. Året jeg gjenoppdaget tegneserier.
20. Året jeg ble mørkeredd igjen (BOB).
21. Året jeg innså at jeg ikke vet hva jeg vil i noen tilfeller.
22. Året jeg lo mest.
23. Året jeg oppdaget øltesten!
24. Året Ingrid og jeg fylte 15 år.
25. Året jeg leste min første Steinbeck.
26. Året jeg begynte på Beat-litteraturen.
27. Året jeg for første gang ville ha førerkort, slik at jeg kan kjøre Pacific Coast Highway.
28. Året jeg fikk et anarkistisk syn på penger og handel. Farfar har rubbed of on me.
29. Året jeg lærte meg korrekt britisk uttale.
30. Året jeg aldri ble mer enn betatt, men til gjengjeld ble det i hytt og pine.
2. Året jeg oppdaget hverdagskjolen (hvem trenger bukser?)
3. Året jeg fikk drømmejobben.
4. Mitt første single år siden 2002 (bu).
5. Året jeg begynte på Blindern.
6. Mitt siste år som tenåring.
7. Året jeg både skulle flytte til London, Oslo, bli arkitekt, gi ut debutplate, bo i fjellet med sauer og skrive min første roman, men fant ut at jeg har litt for mange ambisjoner.
8. Året Kim Karlsen og jeg sa farvel.
9. Året jeg innså hvor ung og liten jeg egentlig er.
10. Året jeg var russ.
11. Året vi feiret Wergeland.
12. Året rakketter ble forbudt.
13. Mitt første år uten nyttårsaftenplaner.
14. Året jeg jobbet hardest.
15. Året jeg var mest misfornøyd med resultatet.
16. Året jeg fikk enda flere gode venner.
17. Året jeg lærte at jeg snorker når jeg har drukket mye.
18. Året jeg drakk for mye.
19. Året jeg gjenoppdaget tegneserier.
20. Året jeg ble mørkeredd igjen (BOB).
21. Året jeg innså at jeg ikke vet hva jeg vil i noen tilfeller.
22. Året jeg lo mest.
23. Året jeg oppdaget øltesten!
24. Året Ingrid og jeg fylte 15 år.
25. Året jeg leste min første Steinbeck.
26. Året jeg begynte på Beat-litteraturen.
27. Året jeg for første gang ville ha førerkort, slik at jeg kan kjøre Pacific Coast Highway.
28. Året jeg fikk et anarkistisk syn på penger og handel. Farfar har rubbed of on me.
29. Året jeg lærte meg korrekt britisk uttale.
30. Året jeg aldri ble mer enn betatt, men til gjengjeld ble det i hytt og pine.
søndag, desember 28, 2008
En gang for alle
(Barack Obama er venstrehendt. Det sealer dealen for min del. Left Handed People are Always Right).
Jeg må kanskje begynne å innse at jeg er litt stereotyp. Jeg liker ikke den tanken. Jeg fikk en gang høre at jeg var en typisk lærerdatter. Det likte jeg dårlig. Men når jeg nå reflekterer på hvem jeg er, særlig utad, i diverse profiler og slikt rundt omkring på nettet, så ser jeg dessverre at jeg er en aldri så liten klisjé.
Jeg studerer på Blindern, på HF. Jeg gikk musikklinjen på videregående, og jobber som deltidsansatt på Platekompaniet. Jeg går stort sett i jeans og converse, med gensere og topper nesten utelukkende fra H&M og jeg har en skikkelig standard kåpe/jakke om vinteren. Jeg har brunt hår, skrålugg, bruker relativt lite sminke, har blitt svært glad i å gå med skjerf i diverse mønstre og er svært frankofil. Jeg leser mye bøker, og stort sett klassikere, eller bøker av Murakami, Saabye, Auster og Hamsun (og jeg har lenge lurt på hva fellesnevneren er der, og etter mye pønsking har jeg kommet frem til at de alle fire skriver om unge, ensomme, melankolske menn med mange lag, som gjerne opplever noe som preger dem på det psykiske plan). På musikklinjen var jeg ikke den sære fiolinjenta eller tubapiken. Neida. Jeg var (kasse)gitar/piano/akkompagneresegselvmensmansynger-jenta som stort sett alltid var mest opptatt av teksten. Jeg er svak for franske filmer, men er også veldig glad i det meste som er "must see". Det er klart, det er jo en grunn til at man "må" se disse filmene, men hvor by the book er vel ikke Tarantino?
Fra sjuende klasse en gang, etter at jeg sang foran hele skolen, var jeg hun som synger så fint. Musikk var greia mi hele ungdomsskolen, og det var på det grunnlaget jeg valgte å gå musikklinja. Det drepte dessverre entusiasmen min litt, men jeg føler at jeg begynner å finne tilbake til den nå. Når jeg tenker tilbake på Ingrid og meg på ungdomsskolen, blir jeg nesten litt satt ut. Vi gjorde ikke annet enn å høre på musikk og spille gitar, vi dro til Oslo ukentlig og kjøpte musikk eller dro på matinékonsert på Rockefeller. Vi dro på Råkk'n'Råll og kjøpte musikk av våre fedres gamle helter på vinyl, og de måtte ordne med nye stifter til platespillerne som ble installert på pikerommene.
Jeg har også speilrefleks og Flickr-konto. Jada. Jeg liker foto også. Jeg har hørt at enkelte kule ungdommer som syns alle andre bare prøver å være noe de ikke er, referer til denne stereotypen som hipstere. Og det provoserer meg jo litt. For hvis det er noe jeg virkelig ikke anser meg selv for å være, så er det hip. Jeg er ikke kul. Jeg er nerd. Jeg har alltid lest mer enn andre, jeg har alltid brydd meg mer om trivia enn andre, og de har alltid mobbet meg (på en vennlig måte) for det. Jeg er lesehest, språknerd og musikknerd og jeg kan huske å ha blitt kalt dette helt siden barneskolen. Det er meg.
Jeg vil påstå at jeg ikke tilhører disse hipsterne. Jeg har altfor mye substans til det. Jeg er den jeg er fordi det føles 100% naturlig for meg. Jeg har funnet fram til alle disse tingene enten på egenhånd, eller gjennom mamma, pappa, Martin, Ingrid, Ingrids pappa, Elisabeth og diverse lærere. Jeg kan fortsatt huske den dagen i 2003 da norsklærer Asle leste høyt fra Beatles. Jeg var solgt. Eller den dagen klassestyreren min ga meg platespilleren sin, fordi han følte at jeg hadde mer bruk for den enn ham. Eller den dagen jeg møtte en eller annen kar ved Rockefeller for å kjøpe Frank's Wild Years av ham for å komplimentere min "Tom Waits på vinyl"-samling, og han var sjokkert over at det var jeg som skulle ha den (og jeg har siden oppdaget at dette mennesket er den ledende booking-ansvarlige i konsert-Oslo).
Det er bare litt synd at ingen andre automatisk veit det.
Jeg må kanskje begynne å innse at jeg er litt stereotyp. Jeg liker ikke den tanken. Jeg fikk en gang høre at jeg var en typisk lærerdatter. Det likte jeg dårlig. Men når jeg nå reflekterer på hvem jeg er, særlig utad, i diverse profiler og slikt rundt omkring på nettet, så ser jeg dessverre at jeg er en aldri så liten klisjé.
Jeg studerer på Blindern, på HF. Jeg gikk musikklinjen på videregående, og jobber som deltidsansatt på Platekompaniet. Jeg går stort sett i jeans og converse, med gensere og topper nesten utelukkende fra H&M og jeg har en skikkelig standard kåpe/jakke om vinteren. Jeg har brunt hår, skrålugg, bruker relativt lite sminke, har blitt svært glad i å gå med skjerf i diverse mønstre og er svært frankofil. Jeg leser mye bøker, og stort sett klassikere, eller bøker av Murakami, Saabye, Auster og Hamsun (og jeg har lenge lurt på hva fellesnevneren er der, og etter mye pønsking har jeg kommet frem til at de alle fire skriver om unge, ensomme, melankolske menn med mange lag, som gjerne opplever noe som preger dem på det psykiske plan). På musikklinjen var jeg ikke den sære fiolinjenta eller tubapiken. Neida. Jeg var (kasse)gitar/piano/akkompagneresegselvmensmansynger-jenta som stort sett alltid var mest opptatt av teksten. Jeg er svak for franske filmer, men er også veldig glad i det meste som er "must see". Det er klart, det er jo en grunn til at man "må" se disse filmene, men hvor by the book er vel ikke Tarantino?
Fra sjuende klasse en gang, etter at jeg sang foran hele skolen, var jeg hun som synger så fint. Musikk var greia mi hele ungdomsskolen, og det var på det grunnlaget jeg valgte å gå musikklinja. Det drepte dessverre entusiasmen min litt, men jeg føler at jeg begynner å finne tilbake til den nå. Når jeg tenker tilbake på Ingrid og meg på ungdomsskolen, blir jeg nesten litt satt ut. Vi gjorde ikke annet enn å høre på musikk og spille gitar, vi dro til Oslo ukentlig og kjøpte musikk eller dro på matinékonsert på Rockefeller. Vi dro på Råkk'n'Råll og kjøpte musikk av våre fedres gamle helter på vinyl, og de måtte ordne med nye stifter til platespillerne som ble installert på pikerommene.
Jeg har også speilrefleks og Flickr-konto. Jada. Jeg liker foto også. Jeg har hørt at enkelte kule ungdommer som syns alle andre bare prøver å være noe de ikke er, referer til denne stereotypen som hipstere. Og det provoserer meg jo litt. For hvis det er noe jeg virkelig ikke anser meg selv for å være, så er det hip. Jeg er ikke kul. Jeg er nerd. Jeg har alltid lest mer enn andre, jeg har alltid brydd meg mer om trivia enn andre, og de har alltid mobbet meg (på en vennlig måte) for det. Jeg er lesehest, språknerd og musikknerd og jeg kan huske å ha blitt kalt dette helt siden barneskolen. Det er meg.
Jeg vil påstå at jeg ikke tilhører disse hipsterne. Jeg har altfor mye substans til det. Jeg er den jeg er fordi det føles 100% naturlig for meg. Jeg har funnet fram til alle disse tingene enten på egenhånd, eller gjennom mamma, pappa, Martin, Ingrid, Ingrids pappa, Elisabeth og diverse lærere. Jeg kan fortsatt huske den dagen i 2003 da norsklærer Asle leste høyt fra Beatles. Jeg var solgt. Eller den dagen klassestyreren min ga meg platespilleren sin, fordi han følte at jeg hadde mer bruk for den enn ham. Eller den dagen jeg møtte en eller annen kar ved Rockefeller for å kjøpe Frank's Wild Years av ham for å komplimentere min "Tom Waits på vinyl"-samling, og han var sjokkert over at det var jeg som skulle ha den (og jeg har siden oppdaget at dette mennesket er den ledende booking-ansvarlige i konsert-Oslo).
Det er bare litt synd at ingen andre automatisk veit det.
onsdag, desember 10, 2008
En feriemorgen på Blindern:
8.15: våkner
9.00: ser på Polarekspressen
10.45: går på Fredrikke og kjøper frokost, Akademika og blar i pensumbøker for neste semester, og kafeen på SiO-senteret og kjøper en dobbel latte og en pose julete.
11.30: lager mat og ser på Meet John Doe (fy søren, filmer var så mye bedre før).
14.00 (or so): julegaveshopping
:)
8.15: våkner
9.00: ser på Polarekspressen
10.45: går på Fredrikke og kjøper frokost, Akademika og blar i pensumbøker for neste semester, og kafeen på SiO-senteret og kjøper en dobbel latte og en pose julete.
11.30: lager mat og ser på Meet John Doe (fy søren, filmer var så mye bedre før).
14.00 (or so): julegaveshopping
:)
mandag, desember 08, 2008
Da var jeg ferdig med mitt første semester på universitetet. Rart. Men utrolig deilig!:) Fra jeg forlot Sophus Bugges hus fem over ett og helt til nå har jeg ikke klart annet enn å smile. Jeg er i lykkerus. Helvetesuka med fire eksamener på sju dager er endelig over, og jeg har klart meg fint. Og nå skal jeg bare kule'n så lenge jeg kan:)
mandag, november 24, 2008
Jeg har denne sangen fullstendig på hjernen
My red is so confident that he flashes trophies of war,
and Ribbons of euphoria
Orange is young, full of daring,
But its very unsteady for the first go round
My yellow in this case is not so mellow
In fact I’m trying to say it’s frightened like me
And all these emotions of mine keep holding me from,
Giving my life to a rainbow like you
herlige tekstlinje.
and Ribbons of euphoria
Orange is young, full of daring,
But its very unsteady for the first go round
My yellow in this case is not so mellow
In fact I’m trying to say it’s frightened like me
And all these emotions of mine keep holding me from,
Giving my life to a rainbow like you
herlige tekstlinje.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
