En gang for alle

(Barack Obama er venstrehendt. Det sealer dealen for min del. Left Handed People are Always Right).
Jeg må kanskje begynne å innse at jeg er litt stereotyp. Jeg liker ikke den tanken. Jeg fikk en gang høre at jeg var en typisk lærerdatter. Det likte jeg dårlig. Men når jeg nå reflekterer på hvem jeg er, særlig utad, i diverse profiler og slikt rundt omkring på nettet, så ser jeg dessverre at jeg er en aldri så liten klisjé.

Jeg studerer på Blindern, på HF. Jeg gikk musikklinjen på videregående, og jobber som deltidsansatt på Platekompaniet. Jeg går stort sett i jeans og converse, med gensere og topper nesten utelukkende fra H&M og jeg har en skikkelig standard kåpe/jakke om vinteren. Jeg har brunt hår, skrålugg, bruker relativt lite sminke, har blitt svært glad i å gå med skjerf i diverse mønstre og er svært frankofil. Jeg leser mye bøker, og stort sett klassikere, eller bøker av Murakami, Saabye, Auster og Hamsun (og jeg har lenge lurt på hva fellesnevneren er der, og etter mye pønsking har jeg kommet frem til at de alle fire skriver om unge, ensomme, melankolske menn med mange lag, som gjerne opplever noe som preger dem på det psykiske plan). På musikklinjen var jeg ikke den sære fiolinjenta eller tubapiken. Neida. Jeg var (kasse)gitar/piano/akkompagneresegselvmensmansynger-jenta som stort sett alltid var mest opptatt av teksten. Jeg er svak for franske filmer, men er også veldig glad i det meste som er "must see". Det er klart, det er jo en grunn til at man "må" se disse filmene, men hvor by the book er vel ikke Tarantino?

Fra sjuende klasse en gang, etter at jeg sang foran hele skolen, var jeg hun som synger så fint. Musikk var greia mi hele ungdomsskolen, og det var på det grunnlaget jeg valgte å gå musikklinja. Det drepte dessverre entusiasmen min litt, men jeg føler at jeg begynner å finne tilbake til den nå. Når jeg tenker tilbake på Ingrid og meg på ungdomsskolen, blir jeg nesten litt satt ut. Vi gjorde ikke annet enn å høre på musikk og spille gitar, vi dro til Oslo ukentlig og kjøpte musikk eller dro på matinékonsert på Rockefeller. Vi dro på Råkk'n'Råll og kjøpte musikk av våre fedres gamle helter på vinyl, og de måtte ordne med nye stifter til platespillerne som ble installert på pikerommene.

Jeg har også speilrefleks og Flickr-konto. Jada. Jeg liker foto også. Jeg har hørt at enkelte kule ungdommer som syns alle andre bare prøver å være noe de ikke er, referer til denne stereotypen som hipstere. Og det provoserer meg jo litt. For hvis det er noe jeg virkelig ikke anser meg selv for å være, så er det hip. Jeg er ikke kul. Jeg er nerd. Jeg har alltid lest mer enn andre, jeg har alltid brydd meg mer om trivia enn andre, og de har alltid mobbet meg (på en vennlig måte) for det. Jeg er lesehest, språknerd og musikknerd og jeg kan huske å ha blitt kalt dette helt siden barneskolen. Det er meg.

Jeg vil påstå at jeg ikke tilhører disse hipsterne. Jeg har altfor mye substans til det. Jeg er den jeg er fordi det føles 100% naturlig for meg. Jeg har funnet fram til alle disse tingene enten på egenhånd, eller gjennom mamma, pappa, Martin, Ingrid, Ingrids pappa, Elisabeth og diverse lærere. Jeg kan fortsatt huske den dagen i 2003 da norsklærer Asle leste høyt fra Beatles. Jeg var solgt. Eller den dagen klassestyreren min ga meg platespilleren sin, fordi han følte at jeg hadde mer bruk for den enn ham. Eller den dagen jeg møtte en eller annen kar ved Rockefeller for å kjøpe Frank's Wild Years av ham for å komplimentere min "Tom Waits på vinyl"-samling, og han var sjokkert over at det var jeg som skulle ha den (og jeg har siden oppdaget at dette mennesket er den ledende booking-ansvarlige i konsert-Oslo).

Det er bare litt synd at ingen andre automatisk veit det.