Noen der oppe liker meg

Jeg hadde deltidsjobb hele tredje klasse, og det medførte en relativt ufornuftig pengebruk. I stedet for å tjene penger som jeg kunne spare, økte pengebruken i takt med pengemengden. Og da jeg skulle flytte til Oslo var jeg vel kanskje litt vel eplekjekk, det skal jeg innrømme, så jeg sa opp jobben min. Jeg tenkte at med en rimelig åkei CV og et par flotte attester er det sikkert ikke så vanskelig å få seg jobb. Men nå er det oktober. Og jeg har ikke jobb. Kanskje jeg er for kresen. Kanskje jeg begynte å lete litt seint, sånn at alle de andre studentene fikk kremjobbene før meg. Og kanskje jeg skulle vært litt forsiktig med å si opp jobben min før jeg visste at jeg fikk en ny. For studielånet strekker ikke til når du skal være Regnskogsfadder og bruker telefonen din en del og ble lurt til å nedbetale leksikon i tre år og er medlem av Verdensbiblioteket.

Så kort fortalt har jeg slitt litt med økonomien i det siste. Men så kommer Farfar ut av mørket. Farfar, ridende på en hvit hest og what not. Farfar syns det er stas med et barnebarn som tar høyere utdanning, og som forøvrig skal bli forfatter og sikkert kan klare det meste annet, i hvert fall etter hans oppfatning. Finne den store sannheten skal jeg visst også. Så når denne herlige mannen i tillegg bidrar til min studietid med fire og et halvt tusen, så begynner jeg å føle et lite press. Her må det skrives en bok, og det litt kjapt.

Farfar er uansett helten min. Han er sannsynligvis den mest oppegående åttifemåringen jeg har møtt, han diskuterer Hamsun med meg, han syns synd på muslimene som ikke kan spise salami (det var det første han sa da Pappa gratulererte han med dagen i sommer og spurte hvordan det føltes å bli åttifem), han gikk Beseggen da han var 70, og ikke minst har han veldig god timing :)